Kapitel 1: siste morgen som 15

"Livet mitt var normalt og perfekt i 15 år. Men under 24 timer ble hele livet mitt snudd på hode! 24 timer! Og alt er din skyld" skrek jeg i ansiktet på han. Kjeven strammet seg, det samme gjorde musklene. Øyene viste sorg og redsel for første gang. Han åpnet munnen for å si noe, men jeg stoppet han.

«Bare la meg vær ifred" jeg kjene tårene i øyekroken da de ordene unnslapp munnen min. Jeg brøt øyekontakten og snudd på hælen for å dra. Jeg orket ikke mer av å se han, selv om jeg elsket han.. langt kom jeg meg ikke, før et stramt grep ankom hånden min og dro meg til han.

(Under redigering)