Epigraf

Jeg går bort til dem, forbi elever som stirrer på meg uten å bry seg med å skjule det, og når jeg kommer frem til dem, prikker jeg gutten nærmest meg på skulderen. Det svarte håret hans beveger seg lett over pannen i det han snur seg, hvert enkelt hårstrå på rett plass, og i det øynene hans møter mine, ser jeg noe gli over dem.

Han vet hva jeg er, akkurat som jeg umiddelbart ser hva han er.

Øynene hans ville vært helt svarte om det ikke hadde vært for den røde sirkelen rundt pupillen, og det er det som viser meg at han ikke er menneskelig. Det og ondskapen som stråler ut av han.